Gamle Bynesvei og Lavollen

Etter herlig sommervær i uka begynte det å fossregne lørdag kveld, et regnvær som såvidt ga seg før turstart denne søndagen. Temperaturen var bare tolv grader, det var fortsatt overskyet, men det var vindstille. Fredag kveld hadde Sten ytret ønske om å få oppleve Gamle Bynesvei. Dette ble dagens mål. Fra Tiller startet Sten og Svein Erling, på Huseby plukket vi opp Per og ved Smistadkrysset ventet Helge M på oss.

Vi vurderte at å ta ned Bergskaret og opp Gamle Bynesvei fra Rye kunne bli en for lang tur for enkelte, så vi bestemte oss for å kun få med oss øverste del av Gamle Bynesvei. Vi syklet opp gjennom Vådan, opp Skråstien og nordover Lianveien, deretter et par hundre meter nedover Fjellseterveien og så krysset vi over til Tømmerdalsveien via vestsiden av Kobberdammen. Så tok vi vestover på nordsiden av Gråkallen og fortsatte et par km på Gamle Bynesvei til vi kom til Klefstadmyra. Der stoppet vi litt, til knotten ble for plagsom.

Så snudde vi, syklet tilbake og fortsatte forbi Tømmerdalstorget til Lavollen. Der benket vi oss utendørs og praten gikk om bl.a kollektivtrafikk, hvordan det er å jobbe i førti graders varme, om hvor fine vintrer og somrer det var i barndommen og tidligere tider. Kaffe og kaffemat smakte fortreffelig utenfor de gamle bygningene på Lavollen.

På hjemveien syklet vi først ned til Tunga gård og ut på Fjellseterveien. Så fulgte vi denne oppover til bussholdeplassen Grønlia. Jepp, Grønlia har faktisk en egen bussholdeplass! Der tok vi av stien opp gjennom skogen som munner ut på Lianveien der Grønliaveien tar av. Derfra fulgte vi Lianveien nedover til Skåstien og derfra via Vådan til Granåsenområdet, der vi skiltes. Noen hadde planer om ferie, så neste søndag kan det bli andre turdeltagere.

For oss som startet fra Tiller ble turen på 32½ km. Total stigning ble på 508 m. Snittfarten var 11 km/t, altså et forholdsvis moderat tempo. Alt i alt en hyggelig tur. Og sola? Den dukket opp igjen etter hvert.

Godvær på Rønningen

I dag var vi kun to karer på tur, Helge Ø og Svein Erling. Og fordi det var Topp 7-dag i marka valgte vi å sykle til Rønningen.

Vi startet som vanlig over Bjørndalsbrua og opp gjennom Kolstad/Huseby. I Smistadkrysset svingte vi av sørover før vi på toppen svingte vestover, gjennom tunet på Smistad gård og gjennom skogen til Smistadveien. Bakkene oppover til Rønningen kan være tøffe, med få og korte pauser underveis, men vi kom da oss opp i dag også.

Det var litt matkø, men vi fant oss et ledig bord ute i solveggen. For sannelig ble det både sol og god temperatur, noe vi selvsagt satte stor pris på. Samtalen i dag handlet bl.a om skylagringstjenester, om ferieplaner og om en eventuell kommende grillaften i borettslaget.

Vi valgte å ta turen ned til Lauglovannet på hjemveien. Vi valgte å leie syklene forbi det mest sølete og rotfulle stykket, men eller gikk det i et jevnt tempo på hjemveien. Det skyet over, men det kom ikke noe nedbør og temperaturen var behagelig sommerlig.

Alt i alt ble det trivelig tur, som vanlig.

Godværstur på snørester

Denne søndagen ble vi fire på tur, Tore B, Helge Ø og Svein Erling fra Romemyra, og Helge M fra Stavset. Og for et fantastisk vær, strålende sol fra en lettskyet himmel og rundt femten plussgrader i skyggen.

Da vi samlet troppene ved Smistadkrysset ble vi raskt enige om å sykle til Grønlia. Vi trødde oss opp bakkene mot Vådan, svengte vestover til travveien og opp Almenningsbakken. Videre til Storfurua, der vi svingte av nordover Stykketveien. Så innover skiløypestien (der det fortsatt var noen få snørester, men de var stort sett sykkelbare, ganske fast snø uten ispartier. Den siste biten inn mot Grønlia var helt bar og tørr.

Vi benket oss ovenfor hytta med god utsikt over Skjellbreia og landskapet forøvrig. Praten gikk både om turplaner og turplaner, litt om musikk (men ikke ett ord om MGP) og litt om fotografiapparater. Vi koste oss i sola og det det ble selvsagt en påtårrunde.

Etter boller, eplekaker og kaffe bestemte vi oss for å prøve Grønliaveien ("overveien") tilbake. Det gikk overraskende greit på sommerdekkene våre, til tross for noen delvis harde snøpartier. Lianveien og Skråstien var helt bare og helt tørre.

Vi var enige om at det hadde vært en veldig trivelig tur. For oss fra Tiller ble det ca 25 km tur-retur.

Snøsmeltingstur til Grønlia

I uka før hadde det vært et par dager med nesten sommerlige temperaturer, men denne søndagen var det kun fem grader og en sur vind i tillegg. Fra Tiller startet Helge Ø og Svein Erling. Vi møtte Helge M ved Smistadkrysset og bestemte oss for å sykle til Grønlia. Alle tre syklet på sommerdekk.

Vi svingte inn i marka fra benserten ved Leirbrua og syklet opp mot Vådan. Så svingte vi av vestover veien langs jordene og ned til Travveien. Derfra til Storfurua, nordover Stykketveien og vestover skiløypestien til Grønlia.

Der hadde vi en lang samtale, innendørs.

På hjemveien tok vi Stykketveien østover og fortsatte på den såkalte vinterveien, som nå i vårløsninga ble en ganske interessant opplevelse. Flere ganger satte syklene seg fast i vårløsningsgjørma og vi måtte leie syklene forbi de verste partiene. Så tok vi Travveien og Vådan tilbake der vi hadde kommet tidligere på dagen.

Vårtur til Rønningen

Denne søndagen valgte Helge M og Svein Erling å sykle til Rønningen. Motbakkene oppover var sugende med en blanding av is, hardpakket snø i oppløsning og vårløsningsgrus. Kaffepausen var lang.

Da vi kom ut traff vi tidligere RSP-er Anita, som var på skitur. Så vi pratet litt med henne før vi syklet tilbake der vi kom fra. På hjemveien økte vinden og så kom det ei tett, men kort snøbyge, så vi merket godt at vinteren ikke hadde sluppet taket helt enda.

Andre påskedag til Skistua

Denne ekstrasøndagen (som jo egentlig var en mandag) dukket det opp et nytt RSP-medlem, Tore K. Tore K og Svein Erling valgte å sykle til Skistua, der vi hadde en lang prat om dette og hint.

På veien oppover tok vi veien gjennom tunet på Vådan og oppover Skråstien, pluss at vi først vurderte stien via Kobberdammen til Lavollen. Men der fant vi ut at det fortsatt var for mye snø, så vi dro til Skistua i stedet.

På hjemveien syklet vi rundt Lian-restauranten og skogstien øst for Vådan og fortsatte via Nilsbyen, for variasjonens skyld. Alt i alt en trivelig tur i kjølig, men pent vårvær.

På-/avtur til Grønlia

Palmesøndagen opprant med jevnt grått skydekke, oppholdsvær og noen plussgrader. Svein Erling hadde invitert med de andre RSP-erne, men alle meldte avbud, så dette ble en alenetur.

I marka er det slutt på skiføret i de lavere delene, men ikke helt sykkelbart overalt likevel. Svein Erling satset på å prøve å komme seg til Grønlia, mest for å teste om det var mulig. Det var det egentlig ikke, det ble mye leiing av sykkelen. Men inne i mellom var det såpass hardt at det gikk å sykle fem, ti, tjue, femti meter eller mer før det brått var stopp igjen i halvråtten snø.

Opp fra Leirbrua og forbi Vådan gård gikk det stort sett greit å sykle, men turstien rett øst for gården minnet stedvis mest på en nygjødslet åker. Noen partier luktet rett og slett fraukjeller (gjødselkjeller på trøndersk). Vådan gård og Trondheim kommune har skiltet at veien gjennom innmarka er stengt for turgåere og syklister. Da oppfattes dét at det er fullt av hestemøkk i den alternative stien som en ren provokasjon. Vil man unngå hestemøkkhelvetet er det bedre å passere foran hestestallen på den forbudte innmarkveien, der er det stort sett møkkfritt. Sånn har det vært i flere år, dette er ikke unntaket, men regelen. Den omtalte "møkkastien" er forøvrig skiltet som en del av Pilegrimsleden ...

Videre gikk turen opp Skråstien. Selv om det var et par snøflekker på øverste del, så gikk det lett å passere disse uten å gå av sykkelen. Lianveien var stort sett bar, bortsett der den kryssetskiløypetraséer, men selv der gikk det lett å sykle over med litt fart og passe girutveksling. Men SE (Svein Erling) måtte gi opp første del av Grønliaveien etter få meter, snøen hadde kanskje vært sykkelbar med tjukksykkel, men ikke med 2,35" brede terrengdekk med litt over 20 psi dekktrykk, de grov seg bare ned og ferden stoppet raskt helt opp.

Så SE snudde og satset på skiløypetraséen litt lengre opp. Der bar det litt bedre, selv om det var veldig løst opp de første kneikene. Men så ble det isete og det gikk nedover, så der var det mulig å sykle kortere og lengre partier før dekkene grov seg ned i oppmalt snø igjen. SE trøtet seg med at det nok var god mosjon å bale i snøen. Det var litt morsomt også, spesielt blikkene til fotgjengerne, som nok tenkte at ddette var en vaskeekte sykkeltosk. Og dét var det jo. :-)

Den siste biten inn mot Grønlia var det imidlertid stort sett helt bart. SE så likevel ingen andre syklister, og kun et svakt spor av en enkelt skiløper (høyere oppe). Det var noen fotgjengere, men ikke veldig mange. Inne på hytta var det derfor godt om plass og stille og fredelig. SE kjøpte seg en bolle og en kopp kaffe. Bordene var påskepyntet.

På returen valgte SE skiløypestien mot Stykket. Også der var det noen leiepartier, men også noen lengre partier som var ganske lett å sykle. På Stykketveien sørover mot Storfurua var det helt bart, og det var det også østover Halsetauneveien. For å unngå møkkahelvetet ved Vådan gård, valgte SE skogstien mot Frøset gård. Her var det lange partier der snøislaget bar skikkelig bra, men også et par hundre meter med leiing. Fra Frøset og ned til Leirbrua var det helt bart. Vel hjemme måtte sykkelen spyles.

Turen ble 26,6 km lang, med en snitthastighet på bare 12,2 km/t. Noe som egentlig ikke var så verst føret tatt i betraktning. Hvis været holder seg kan det godt hende det blir flere markaturer i påska, men helst med flere deltagere.

Trasékart fra Strava-appen

Piggdekktur til Grønlia

I dag var det overskyet oppholdsvær, vindstille og et par plussgrader i marka. Den siste uka med vekslende temperaturer rundt null, kombinert med null nedbør, har gjort markas oppkjørte stier og veier enten dekket av hard is eller hardpakket snø. Svein Erling var på rekognoseringstur i marka dagen før (lørdag), så vi ble enige om å sykle til Grønlia, i utrygg forvissning om at snøen bar (eller rettere sagt, vi håpte det). Vi var Helge M, Helge Ø og Svein Erling. Alle syklene var utstyrt med piggdekk.

Trasévalget ble å unngå helt ferskoppkjørte skitraséer, så vi syklet opp bakkene til Frøset, fortsatte oppover skogsveien til Halsetauneveien, fulgte denne til Storfurua, så nordover Stykketveien og til slutt vestover skiløypestien inn mot hytta. Det var et ypperlig valg. Det var litt glatt i et par av kneikene i skogen ovenfor Frøset, i én av de måtte alle tre gi opp midt i bakken. Å gå av sykkelen midt i en bakke er litt nervøst, for sykkeldekkene sitter vesentlig bedre på underlaget enn upiggete sko. Men vi slapp å skli ukontrollert bakover denne gangen, heldigvis. Sånt kan skje av og til.

På Grønlia fant vi oss et ledig bord rett ved kjøkkenet, noe som betydde at vi hadde veldig kort vei til kaffepåfyll. Og der gikk praten om dette og hint i over én time, bl.a om bygging og vedlikehold av sykkeltraséer. Vi var litt uenige om det burde vært GSV (gang- og sykkelvei) opp til Skistua, og hvem som burde betalt for en sånn GSV, men mer enige om at Stavne-området burde hatt andre sykkelløsninger enn i dag.

Returen var først østover til Stykket, og videre sørøstover på vinterveien til Halsetauneveien. Der krysset vi over til travveien, som er bygd om på sørenden slik at vi måtte opp til Vådan gård før vi tok av ned bakkene til Leirbrua.

Alle tre var enige om at det hadde vært en framifrå RSP-tur, og om at hvis føret ikke blir vesentlig anderledes om ei uke, så satser vi på en ny RSP-tur da.

Piggdekktur til Rønningen

På grunn av enorm snøsmelting de siste dagene ble vi hele tre deltagere på årets aller første RSP-tur, Helge M, Helge Ø og Svein Erling. Det var noen få plussgrader, vindstille, overskyet oppholdsvær og noenlunde bart på gang- og sykkelveiene, men på Smistadveien opp til Rønningen var det stort sett strødd is (alle tre hadde piggdekk).

To av oss helårssykler til og fra jobb, mens sistemann går på ski når det er mulig. Skimuskler og sykkelmuskler er muligens ikke de samme, eller de samme musklene brukes på ulike måter, for det var skientustiasten som slet mest oppover bakkene. Og bakkene opp til Rønningen er skikkelig seige, selv om turen ikke er så lang i antall kilometer (19,9 km tur-retur i følge Strava-appen). Vi måtte selvsagt ta hensyn til mange barnefamilier, som gikk samme ruta til fots. Så alt i alt var dette en ganske normal RSP-tur, med passe tempo til å jabbe litt underveis og ikke minst en skikkelig laaang kaffepause med enda mer jabbing. I dag handlet pausepraten
mest om fjellturer på ski og til fots i Trollheimen og sunnmørsalpene. Bl.a om hvor Innerdalstårnet ligger i forhold til andre turmål.

Alle tre syntes det var en trivelig tur, og selv om vi hadde en lang kaffepause, rakk vi hjem før det begynte å bli mørkt.