Solotur til Rønningen

Første RSP-tur alene for min del. Gutta boys hadde andre jern i ilden i dag. Etter en stund med elle melle piggdekk eller ikke piggdekk, falt valget på piggdekk. Minus 2 grader, barfrost og godt strødde veier, men i Bymarka kan det være isete.

Kl 12 presis startet jeg fra Tiller i solskinn og blå himmel. Er så glad for hver dag det er snøfritt! Skientusiastene er nok ikke enig i det :) Da jeg kom til Granåsen la jeg i vei mot Grønlia av gammel vane, men snudde da jeg så den isete stien ved p.plassen på Granåsen. Bestemte meg for å sykle til Rønningen i stedet. Oppover bar det til toppen av Smistad og gjennom gårdstunet på Smistad. Stien fra gården var tørr og fin. Der det er gjørmete i mildvær var nå frosset og lett å passere. Da jeg kom til veien mot Rønningen møtte jeg turgåerne som hadde samme mål som meg. Folk er veldig hyggelige mot syklister når man viser at vi tar hensyn, setter ned farten, vokter oss for små barn og passerer i rolig tempo. Mange hyggelige smil og kommentarer kan man få.

Vel fremme på Rønningen parkerte jeg sykkelen ved siden av en Siberian Huskey. Han virket litt utålmodig og sto og ynket seg. Han var ikke interessert i meg i det hele tatt. Blikket var festet mot retningen hvor antagelig hans eier forsvant. Så begynte halen å vifte og han hoppet opp og ned av glede over å se sin eier komme med en stor stabel vafler. På Rønningen kan man få gamle vafler å mate hunden sin med. «Han vet hva som venter ham når vi går på tur til Rønningen. Derfor er han så utålmodig», sa eieren.

Innomhus kjøpte jeg en kopp kaffe. Jeg droppet kanelbollen. Det ble så mange krumkaker i går. Det får da være måte på hvor mye man skal kose seg! :) Jabbing er en del av RSP-turenes virksomhet, så jeg tenkte jeg måtte finne et bord hvor det satt folk og som hadde en ledig stol, uten å virke alt for påtrengende. Og det gjorde jeg. Været er et sikkerstikk og en fin åpning på en samtale. Mine medbordere var hyggelige folk og konverserte høflig tilbake på mine kommentarer om været. Vel, det var alt vi rakk å snakke om før de startet på hjemturen. Hmmm... ja ja :) Nye medbordere kom til, men da var jeg opptatt med å fundere på om jeg skulle ta stien ned til Granåsen i stedet for veien.

Det hadde vært ei uke med mildvær, og i dag var det minusgrader. Jeg gikk ut i fra at snøen var blitt hard og mulig å kjøre på i tillegg til is. Jeg bestemte meg for å prøve. Jeg hadde jo piggdekk. Kan jo snu hvis det blir for ille, tenkte jeg. Ohh yessss, for et godt valg!!! Det ble en heidundrades tur mot Granåsen. Det var fullt ut farbart på hardpakket snø og is. Noe kupert dekke som ga en skikkelig ristende opplevelse. Jeg gikk av sykkelen kun to plasser hvor det var litt for bratt og isete til å sette utfor. Piggdekkene fungerte supert! Det var kjempemoro :) Møtte kun et par stavgåere og Oddvar Brå som kom joggende (med bare én stav). Nedover Strupen var forholdene så bra at det var bare å nyte nedturen. Dagens forhold gjorde denne ordinære ruta perfekt for stifrelste som liker litt tekniske utfordringer.

Full av adrenalin ble hjemturen Granåsen-Tiller til en lek. Litt over kl 14 var jeg hjemme igjen og klar for resten av søndagens gjøremål.

Anita

Kjølig soltur til Rønningen

Litt forsinket start denne søndagen, og kun et par tre grader i den lave vintersola.

Svein Erling dro fra Tiller ca 13.15, men da han kom fram til Granåsenparkeringen hadde Helge M blitt lei av å vente, så vi syklet hver for oss til Rønningen, Helge M foran og Svein Erling hesblesende bak for om mulig ta inn litt tapt tid. Svein Erling tok skogstien fra Smistad gård (bildet) som snarvei og tok nok inn litt tid der, for skogstien var svært farbar på sykkel, stort sett bar for både snø og is.

Nesten framme traff Svein Erling ei korvenninne (Kirsten) som kunne fortelle at hun hadde sett en annen syklist noen minutter tidligere. Da Svein Erling stilte seg i kaffematkøen på Rønningen hadde Helge M nettopp betalt og så seg om etter et ledig bord. Vi fant et i andreetasjen.

Praten i dag gikk om trege busser i byen (Norges tregeste i følge en helt fersk undersøkelse), om uferdige røde sykkeltraséer i Trondheim sentrum (som skal være ferdig skiltet først i uke 50), og om lokalpolitikerne som skryter av å ha brukt masse penger på sykkeltraséene, selv om alle pengene egentlig kommer fra Miljøpakken. Dessuten snakket vi om Byneset Songlags jubilieumskabaret kvelden før og litt om noe annet.

Etter påtår og solnedgang entret vi igjen syklene og benyttet snarveien gjennom Smistadskogen for å komme litt raskere hjem, for vi merket kveldskulda godt. Men at i alt en vellykket sykkeltur i et vakkert vintervær.

Piggdekktur til Rønningen

Seks plussgrader ga god snøsmelting, men det er litt å ta av, så barflekkene var fortsatt sjeldne på gangstiene. Litt forsinket la Anita og Svein Erling avgårde fra Romemyra, ved Granåsen hadde Helge M nettopp ankommet, takket være Svein Erling forsinkelses-SMS.

Med gjennomslagsføret i tankene ble Grønlia straks avvist som mulighet, så vi siktet oss inn på Rønningen, fordi vi visste at Smistadveien blir brøytet hele vinteren. Opp i bakken mot Smistadtoppen fikk Anita problemer og måtte dessverre takke for seg. Vi andre fortsatte. Det var tungt oppover bakkene mot Rønningen, men vi kom oss opp uten å gå, for det var faktisk godt brøytet. En takk rettes herved til Trondheim turistforening for den eminente vinterbrøytingen til Rønningen! :)

Vel oppe fant vi oss et bord og benket oss med kaffe og kanelboller. Melisdekoren har vi utført selv, her er Svein Erling forsøk på et smilmerke dedikert til Anita (bilde 1). Praten gikk bl.a om Svein Erlings splitter nye turkamera, vanntett ned til 12 meter, støtsikkert og frostsikkert. Men vi pratet også om andre emner. Svein Erling sendte en SMS mens Helge hentet påfyll.

Etter halvannen times pause bar det nedover bakkene. Vi tok det med ro, for føret var varierende med overraskende gjennomslag her og der. Vi skiltes ved Granåsen og var enige om at det hadde vært en trivelig tur.

Ristetur til Grønlia

Et par minusgrader og enkelte solgløtt la en vakker ramme om denne søndagen. Men veier og streder var dekt av is og snø og Anita hadde enda ikke fått seg en egnet vintersykkel. Svein Erling tilbød henne å låne hans reservesykkel, men det viste seg etter hvert at dette var et dårlig valg. Ved Granåsen stod Helge M og ventet i ei solstripe.

Anita måtte imidlertid takke for seg, Svein Erlings reservesykkel hadde dårlig girfunksjon (bare to gir som fungerte), setet var feilstilt, ramma for stor og dårlige bremser. Dessuten uten dempegaffel, så Anita var sliten allerede. Helge M og Svein Erling bestemte seg for å forsøke seg mot Grønlia, til tross for snøføret. Tanken var at selv om det ikke var brøytet innover, så var det opptråkket.

Oppover bakkene til Frøset var det til og med brøytet, det samme gjaldt travveien og Vådanveien inn til Storfurua ved Skjellbreia. Derfra var det imidlertid slutt på brøytinga, men i starten av veien oppover mot Stykket var det såpass flott oppkjørt og opptråkket at vi bestemte oss for å fortsette. Sporet vi fulgte ble imidlertid stadig smalere og mindre jevnt tråkket. Det ble derfor en ganske slitsom ferd, det ristet og ristet, samtidig som det var om å gjøre å holde seg i sporet, for utenfor var det tung snø som raskt stoppet videre sykling. Etter et ganske langt stykke med denne slistsomme balansesyklingen måtte vi derfor ta oss en pause midt i den nest siste stigningen mot Stykket. Etter en god pause, så fortsatte vi, men vi måtte leie syklene opp til flatmark, for å komme i gang igjen i oppoverbakke viste seg som umulig.

Vel oppe ved avsvingningen mot Grønlia måtte vi ha en ny pause. Traséen videre innover så ut til å være en ikke spesielt hard skitrasé, men vi var fortsatt optimistiske og la i vei innover. Det ble mye leing av syklene, men på flate partier og i nedoverbakker bar snøen såpass at vi klarte å sykle noen titalls meter i slengen. Da vi kom til veien innover mot Grønlia, oppdaget vi at denne var hardkjørt med snøskuter, så derfra og inn til hytta gikk syklingen som en drøm. I hvert fall i forhold til det vi nettopp hadde opplevd.

Vel framme på hytta tok vi oss en laaang pratepause inne i stua, med kjempegode kanelboller og kaffe. Praten gikk om både dette og hint, om løst og fast.

På hjemveien bestemte vi oss for å satse på snøskutersporet. Etter et godt stykke på veien, til nesten det høyeste punktet, så oppdaget vi at snøskutersporet gikk rett nordover over myra. Vi valgte å fortsette i snøskutersporet, ut over myra. Og det bar! Det bar kjempefint! :) Så etter en del sykling over myrer, så kom vi fram til Lianveien. Denne var nok brøytet en eller annen gang tidligere i uka, men også her var det fotfolkets tråkking som var hovedårsaken til at vi slapp å gå. Heldigvis var tråkkesporet både bredere og jevnere enn det vi hadde opplevd tidligere på turen. Så da vi satte utfor Skråstien var vi ikke fullstendig lemstre i kroppene.

Nede ved Vådanveien skiltes vi, og var enige om at det hadde vært en utfordrende, men også ganske morsom RSP-tur. Helge M valgte Vådanveien ned forbi Haukåsen og hjem. Svein Erling syklet ned gjennom Vådan gård via Leirbrua og hjem til Tiller.