Godværstur på snørester

Denne søndagen ble vi fire på tur, Tore B, Helge Ø og Svein Erling fra Romemyra, og Helge M fra Stavset. Og for et fantastisk vær, strålende sol fra en lettskyet himmel og rundt femten plussgrader i skyggen.

Da vi samlet troppene ved Smistadkrysset ble vi raskt enige om å sykle til Grønlia. Vi trødde oss opp bakkene mot Vådan, svengte vestover til travveien og opp Almenningsbakken. Videre til Storfurua, der vi svingte av nordover Stykketveien. Så innover skiløypestien (der det fortsatt var noen få snørester, men de var stort sett sykkelbare, ganske fast snø uten ispartier. Den siste biten inn mot Grønlia var helt bar og tørr.

Vi benket oss ovenfor hytta med god utsikt over Skjellbreia og landskapet forøvrig. Praten gikk både om turplaner og turplaner, litt om musikk (men ikke ett ord om MGP) og litt om fotografiapparater. Vi koste oss i sola og det det ble selvsagt en påtårrunde.

Etter boller, eplekaker og kaffe bestemte vi oss for å prøve Grønliaveien ("overveien") tilbake. Det gikk overraskende greit på sommerdekkene våre, til tross for noen delvis harde snøpartier. Lianveien og Skråstien var helt bare og helt tørre.

Vi var enige om at det hadde vært en veldig trivelig tur. For oss fra Tiller ble det ca 25 km tur-retur.

Snøsmeltingstur til Grønlia

I uka før hadde det vært et par dager med nesten sommerlige temperaturer, men denne søndagen var det kun fem grader og en sur vind i tillegg. Fra Tiller startet Helge Ø og Svein Erling. Vi møtte Helge M ved Smistadkrysset og bestemte oss for å sykle til Grønlia. Alle tre syklet på sommerdekk.

Vi svingte inn i marka fra benserten ved Leirbrua og syklet opp mot Vådan. Så svingte vi av vestover veien langs jordene og ned til Travveien. Derfra til Storfurua, nordover Stykketveien og vestover skiløypestien til Grønlia.

Der hadde vi en lang samtale, innendørs.

På hjemveien tok vi Stykketveien østover og fortsatte på den såkalte vinterveien, som nå i vårløsninga ble en ganske interessant opplevelse. Flere ganger satte syklene seg fast i vårløsningsgjørma og vi måtte leie syklene forbi de verste partiene. Så tok vi Travveien og Vådan tilbake der vi hadde kommet tidligere på dagen.

Vårtur til Rønningen

Denne søndagen valgte Helge M og Svein Erling å sykle til Rønningen. Motbakkene oppover var sugende med en blanding av is, hardpakket snø i oppløsning og vårløsningsgrus. Kaffepausen var lang.

Da vi kom ut traff vi tidligere RSP-er Anita, som var på skitur. Så vi pratet litt med henne før vi syklet tilbake der vi kom fra. På hjemveien økte vinden og så kom det ei tett, men kort snøbyge, så vi merket godt at vinteren ikke hadde sluppet taket helt enda.

Andre påskedag til Skistua

Denne ekstrasøndagen (som jo egentlig var en mandag) dukket det opp et nytt RSP-medlem, Tore K. Tore K og Svein Erling valgte å sykle til Skistua, der vi hadde en lang prat om dette og hint.

På veien oppover tok vi veien gjennom tunet på Vådan og oppover Skråstien, pluss at vi først vurderte stien via Kobberdammen til Lavollen. Men der fant vi ut at det fortsatt var for mye snø, så vi dro til Skistua i stedet.

På hjemveien syklet vi rundt Lian-restauranten og skogstien øst for Vådan og fortsatte via Nilsbyen, for variasjonens skyld. Alt i alt en trivelig tur i kjølig, men pent vårvær.

På-/avtur til Grønlia

Palmesøndagen opprant med jevnt grått skydekke, oppholdsvær og noen plussgrader. Svein Erling hadde invitert med de andre RSP-erne, men alle meldte avbud, så dette ble en alenetur.

I marka er det slutt på skiføret i de lavere delene, men ikke helt sykkelbart overalt likevel. Svein Erling satset på å prøve å komme seg til Grønlia, mest for å teste om det var mulig. Det var det egentlig ikke, det ble mye leiing av sykkelen. Men inne i mellom var det såpass hardt at det gikk å sykle fem, ti, tjue, femti meter eller mer før det brått var stopp igjen i halvråtten snø.

Opp fra Leirbrua og forbi Vådan gård gikk det stort sett greit å sykle, men turstien rett øst for gården minnet stedvis mest på en nygjødslet åker. Noen partier luktet rett og slett fraukjeller (gjødselkjeller på trøndersk). Vådan gård og Trondheim kommune har skiltet at veien gjennom innmarka er stengt for turgåere og syklister. Da oppfattes dét at det er fullt av hestemøkk i den alternative stien som en ren provokasjon. Vil man unngå hestemøkkhelvetet er det bedre å passere foran hestestallen på den forbudte innmarkveien, der er det stort sett møkkfritt. Sånn har det vært i flere år, dette er ikke unntaket, men regelen. Den omtalte "møkkastien" er forøvrig skiltet som en del av Pilegrimsleden ...

Videre gikk turen opp Skråstien. Selv om det var et par snøflekker på øverste del, så gikk det lett å passere disse uten å gå av sykkelen. Lianveien var stort sett bar, bortsett der den kryssetskiløypetraséer, men selv der gikk det lett å sykle over med litt fart og passe girutveksling. Men SE (Svein Erling) måtte gi opp første del av Grønliaveien etter få meter, snøen hadde kanskje vært sykkelbar med tjukksykkel, men ikke med 2,35" brede terrengdekk med litt over 20 psi dekktrykk, de grov seg bare ned og ferden stoppet raskt helt opp.

Så SE snudde og satset på skiløypetraséen litt lengre opp. Der bar det litt bedre, selv om det var veldig løst opp de første kneikene. Men så ble det isete og det gikk nedover, så der var det mulig å sykle kortere og lengre partier før dekkene grov seg ned i oppmalt snø igjen. SE trøtet seg med at det nok var god mosjon å bale i snøen. Det var litt morsomt også, spesielt blikkene til fotgjengerne, som nok tenkte at ddette var en vaskeekte sykkeltosk. Og dét var det jo. :-)

Den siste biten inn mot Grønlia var det imidlertid stort sett helt bart. SE så likevel ingen andre syklister, og kun et svakt spor av en enkelt skiløper (høyere oppe). Det var noen fotgjengere, men ikke veldig mange. Inne på hytta var det derfor godt om plass og stille og fredelig. SE kjøpte seg en bolle og en kopp kaffe. Bordene var påskepyntet.

På returen valgte SE skiløypestien mot Stykket. Også der var det noen leiepartier, men også noen lengre partier som var ganske lett å sykle. På Stykketveien sørover mot Storfurua var det helt bart, og det var det også østover Halsetauneveien. For å unngå møkkahelvetet ved Vådan gård, valgte SE skogstien mot Frøset gård. Her var det lange partier der snøislaget bar skikkelig bra, men også et par hundre meter med leiing. Fra Frøset og ned til Leirbrua var det helt bart. Vel hjemme måtte sykkelen spyles.

Turen ble 26,6 km lang, med en snitthastighet på bare 12,2 km/t. Noe som egentlig ikke var så verst føret tatt i betraktning. Hvis været holder seg kan det godt hende det blir flere markaturer i påska, men helst med flere deltagere.

Trasékart fra Strava-appen