Til Elgsethytta med justert tid og et smell

Det var bare rundt 7-8 grader denne søndagen, og det så først ut som det kunne bli regn, med noen få dråper i lufta ved turstart. Svein Erling startet fra Tonstad og møtte Helge M ved Leirbrua.

Der og da sprakk skydekket opp og Helge M vrengte av seg regnbuksa før vi fortsatte. Vi ble enige om å dra til Elgsethytta, fordi det var så lenge siden vi hadde vært der. Vi planla å ta opp gjennom Vådan og opp Skråstien. Men jabbingen startet umiddelbart og handlet bl.a om det at klokka var stilt om til vintertid natta før, og om tidsmåling i ulike kulturer. Dette var så interessant at vi ikke oppfattet at vi hadde tatt en annen retning før ved Frøset. Så syklet vi travveien, mens vi jabbet om tid og tallsystem og neste gang vi kom på at vi fortsatt hadde kurs mot Grønlia var ved Halsetaunet. Det var såvidt vi husket å ikke svinge av skiløypestien mot Grønlia, men så valgte vi kneikene opp fra Stykket i stedet.

Litt lengre opp overveien valgte vi den smale stien på oppsiden, men det var ikke et godt valg. Den var sølete og våt, og selv om de få fotgjengerne som gikk der ga oss plass når vi kom i lavt tempo, så ble syklene ganske tilgriset. Der den smale stien krysset skiløypestien sør for Fjellseterveien valgte vi derfor skiløypestien videre opp mot Vintervannet. Så fulgte vi den brede veien inn mot Elgsethytta, der det denne etterhvert finfine høstdagen var nesten uframkommelig rundt og mellom alle fotgjengerne. Men med vennlige pling og litt venting der det var trangt, så kom vi oss opp til hytta i fin stil ca kl 13.30.

Inne var det stappfullt, så vi fant oss en bordende i solveggen. Der satt vi og pratet om mer eller mindre automatisk styrte biler da det plutselig lød et skarpt SMELL rett ved siden av oss, kraftigere og skarpere enn vanlige kinaputter. Ingen i nærheten skjønte hva som hadde skjedd, før noen oppdaget at et av de luftfyllte dekkene på ei barnevogn hadde eksplodert. Det var nok fyllt med for høyt trykk. Dette eksploderte dekket førte samtalen vår over på ulike luftfyllingssystemer på bensinstasjoner, der den særeste er den man først stiller inn ønsket lufttrykk på ei kontrolltavle og deretter fyller luft til det slutter å plinge i apparatet.

Da vi startet på hjemveien etter en god time, var sola i ferd med å nærme seg horisonten og vi merket at det ble merkbart kjøligere. Også på tilbaketuren innhentet vi en del fotgjengere, men med noen lystige sykkelklokkepling og litt kantkjøring gikk det egentlig ganske greit, selv om vi ikke gadd å holde følge med et par sportssyklister på treningstur. Egentlig er denslags trening noe man burde utføre på andre dager enn på søndager. Jabbesykling slik vi i RSP holder oss til, går ut på å ta hensyn, noe vi tilstreber.

Denne gangen traff vi Skråstien, som tydeligvis fikses litt i det øverste partiet. Det stod bl.a en gravemaskin der. Så tok vi skogstien på østsiden av Vådan gård (denne stien er full av hestemøkk!) og var snart nede ved Leirbrua, der våre veier skiltes for denne gangen. Det blir antagelig tur neste helg, men ingen av oss to har anledning om to uker. Uansett var vi enige om at dagens RSP-tur hadde vært framifrå.

Ingen tur

Ingen hadde anledning til å dra på jabbetur i dag. Men vi prøver igjen neste søndag.

Mystisk forsvinning fra Lavollen

Termometeret ser ut som det har stivnet på ti grader, så også denne søndagen, som startet overskyet, men som bød på vakker høstsol utover dagen. Fra Tiller startet Anita, Helge Ø og Svein Erling. Ved Granåsen traff vi Helge M, som også var klar for RSP-tur.

Vi ble enige om å satse på Lavollen. Men da måtte vi ha kontanter, for Lavollen har ikke kortterminal. Først prøvde vi på Leirbrua-benserten, men der hadde de knapt noe kontanter. Så forsøkte vi å finne en minibank på Stavset butikksenter. Stengt og utilgjengelig. Men ei trivelig dame på Mester Grønn kunne hjelpe oss, tusen takk. Derfra syklet vi langs Odd Husebys vei til østsiden av Kyvannet, så stien opp til og over Femstikrysset og ned til Baklidamparkeringen. Derfra over Baklidamdemningen og opp gjennom skogen på en sti som nok er skitrasé på vinteren, altså en skikkelig Anita-sti. Og ganske riktig, Anita skein som ei sol da vi andre endelig entret toppen av bakken.

Så fortsatte vi oppover og vestover Tømmerdalsveien til Lavollen. Der benket vi oss med kaffe og sveler i ei sofagruppe på loftet. Praten gikk lett og ledig om bl.a SSD-disker og hvor lite utvikling det hadde vært på PC-fronten de siste årene. Dessuten pratet vi om ville dyr, hauker, duer, selvskytende elgjegere og lignende temaer. Altså om dette og hint, slik vi pleier.

Etter en lang og god prat, og en påtår kaffe, entret vi syklene igjen. Denne gangen bar det oppover mot Kobberdammen, over demningen og videre kneikene oppover mot Fjellseterveien. En av deltagerne måtte gå av sykkelen opp brattbakkene og da han var kommet opp var vi andre forsvunnet. Så han syklet der han trodde vi hadde fortsatt, rett fram. Men vi andre ventet litt lengre framme, ved veien som tok av mot venstre på toppen av bakkene. Da sistemann ikke kom etter sendte vi andre ut en speider for å se etter ham, kanskje han hadde punktert eller noe. Men sistemann var som sunket i jorda. Vi prøvde å ringe mobiltelefonen, men ingen svarte.

Anita hadde ikke tid til å vente, så hun fortsatte nedover Lianveien. Øverst i Skråstien stod sistemann og ventet på oss andre og var nå førstemann. Anita ringte oss andre og fortalte at vi nå var sist. Så vi raste ned til toppen av Skråstien og ble gjenforent.

Resten av turen forløp uten noen former for dramatikk. Ved Leirbrua-benserten sa vi takk for turen til Helge M, vi andre fortsatte til Tiller. Alt i alt var det en glimrende tur i vakkert høstvær.

Via Stokkbekkdalen til Sponhuset

Under ti grader, overskyet og en og annen regndråpe la ingen demper på Anita, Svein Erling og Helge M, som alle tre møtte opp på Tonstad.

Først stupte vi ned bakkene gjennom Sjetnemarka og ned til Øvre Leirfoss. Der syklet vi over demningen og fortsatte på Bjørkmyr, forbi Utleira, opp bakkene til Steinan og til Dragvoll-parkeringen. På østsiden av denne starter turstien langs Stokkbekken. Denne stien minner om en gjengrodd gammel hovedvei i en eller annen urskog, det er svært trolsk og nesten umulig å fatte at bolighusene ligger nært på begge sider. Det var litt vått og sleipt noen steder, spesielt over de mange trebruene. Men til slutt kom vi til der Stokkbekken forsvinner ned i rør og stien ender på Jakobsli.

Etter en gangsti, passering av Charlottenlund skole og en flott natursti forbi en bunker, havnet vi på Hørløks vei. Derfra passerte vi under E6 og fortsatte mot og gjennom den gamle Schmettows allé ned til Rotvoll og HiST. Så mellom de gamle bygningene og ned til Ladestien øst for Leangenbukta.

Så fortsatte vi på Ladestien vestover mot Sponhuset. Gangtrafikken var stor, så vi måtte ta det med ro og ta hensyn. Omtrent en time etter at vi startet fra Tonstad var vi fremme ved Sponhuset. Vi parkerte syklene og fant oss et ledig bord i andre etasje. Der satte vi oss med kaffe og kaffemat.

Praten ble delvis inspirert av "bordduken", ei gammel avisside som lå under ei glassplate. "Vår" avis var Dagsavisa fra onsdag 22. november 1950, altså for 63 år siden. Det var faktisk ganske interessant med slike gamle nyheter. All ære til alle arkivtjenester som tar vare på hverdagsdokumenter for framtiden.

Etter en trivelig prat var det tid for retrett. Vi fortsatte vestover Ladestien mot Korsvika og Ladehammeren. Deretter forbi Dora, over Pirbrua til Brattøra. Så sørover langs Rica-hotellet, over Brattørbrua og sørover Kjøpmannsgata, forbi Nidarosdomen, over Elgeseter bru, forbi Studentersamfundet, St. Olavs hospital, Teknostallen og over Sluppen bru til Selsbakk. Her sa vi takk for turen til Helge M og fortsatte opp Gamle Okstadbakken til utgangspunktet på Tonstad.

Vi var enige om at det er trivelig å kunne variere litt av og til, men de fleste av RSP-turene vil fortsatt være i marka. Det er mye triveligere å søndagspedalere på grusveier i marka enn på asfalt gjennom tettbygd strøk. Sponhuset er en trivelig plass, men ikke et ideelt søndagsmål for syklister.