Sur og fuktig tur til Rønningen

Høsten er nå i full gang, når det er fuktighet i lufta blir det nå skikkelig surt, så også denne søndagen. Helge M hadde meldt forfall på forhånd, så det var bare Helge Ø og Svein Erling som la i vei.

Vi bestemte oss for Rønningen. Først syklet vi opp til Granåsenområdet, deretter svingte vi av sørover Smistadgrenda til toppen av bakken, der tok vi av vestover gjennom tunet på Smistad gård og videre på snarveien gjennom skogen. Oppover motbakkene gikk det tyngre enn vanlig, begge skyldte på for lite trening i uka før.

Vi satte oss inne i varmen og pratet både om mulige turer i skog og mark, og litt om at Helge hadde meldt seg på Wasaloppet i mars. Vi i RSP ønsker ham selvsagt lykke til både i forberedelsene og i selve skirennet.

På hjemveien yret det, og ved Smistad svingte vi sørover mot Ringvollveien. Så fulgte vi denne inn til Heimdal sentrum, der vi krysset under jernbanestasjonen vi undergangen. Der punkterte Helge, lufta tok slutt midt oppe i Idrettveien. Vi vurdete hullet som for stort for skumlapping, så Helge leide sykkelen resten av veien, bortover Jarveien, gjennom undergangen ved Shell-stasjonen, forbi City Syd og KVT hjem til Romemyra.

Bortsett fra punkteringen, og det sure været, så var det en vellykket pedalisttur.

Assistanse på Grønlia

Det var pent vær, men kjølig denne søndagen, og vi dro av sted Helge M, Helge Ø og Svein Erling.

Helge Ø følte for å ta en ikke alt for lang tur, så vi dro til Grønlia. Vi fulgte den vanlige veien opp til Frøset gård, deretter svingte vi av ned i dalen og tok travveien fram til Vådansaga. Deretter Våddanveien til Skjellbreia der vi svingte av nordover (se tidligere Grønlia-rapporter for detaljert rutebeskrivelse).

På Grønlia var et ingen ledige bord ute, så vi fant oss et bord inne. Vel inne tipset Helge Ø om at en av de andre gjestene trengte en unbrakonøkkel. Svein Erling hadde med dette i verktøytaska og ble derfor med ut. Der var det styret på en barnesykkel som hadde løsnet, det gikk rett og slett ikke å styre med sykkelen. Med rett verktøy var problemet fikset på et blunk.

Pausepraten gikk bl.a om dagens forestående cupkamper som kunne gi finaleplasser til Ålesund og Molde, hjemmeområdene til Helge og Helge (dette slo til, årets cupfinale går mellom Ålesund og Molde).

Hjemveien bød ikke på noen overraskelser. En trivelig tur i kjølig, men pent vær.

Yr i pausen på Rønningen

Vi ble tre som var klar for tur denne grå søndagen. Det var overskyet oppholdsvær og ca 10 grader, og deltagerne var Sten, Helge M og Svein Erling. Skiklubbens dagens tur skulle gå til Grønlia denne helga og vi ble enige om at Lavollen var for langt, så eneste gjenværende alternativ ble Rønningen, det var kortest tur. Og brattest. Ikke akkurat det beste valget skulle det vise seg.

Vi startet opp via Kolstad/Huseby og Kongsveien, og svingte sørover Smistadgrenda. På toppen svingte vi av vestover gjennom tunet på Smistad gård og videre snarveien gjennom skogen. Deretter Smistadveien opp til Rønningen. Der var det ganske mye turgåere og en lang, langsom matkø. Hvorfor? Fordi vertskapet var kommet på etterskudd med stekingen av de kjempepopulære kanelbollene. Folk stod rett og slett ved kassen og ventet på neste brett, som ble tomt etter få sekunder.

Sten hadde ventet tålmodig utenfor og holdt av et bord, så vi kjøpte med en kaffe og kanelbolle til ham. Praten gikk om bl.a politikk (dagen før valgdagen), om borettslaget vårt, om innvandrere, om været og lignende temaer. På slutten av pausen trakk vi inn, for det begynte å yre. Og inne i varmen fortsatte praten ei god stund til.

Men til slutt satte vi utfor bakkene, og det var da Sten oppdaget at bremsene hans var elendige. Ikke var det mer å justere på heller, bremseklossene var rett og slett utslitte. Det var fortsatt mange turgåere hvorav mange barn. Og barn er jo uberegnelige, så Sten holdt klokelig lav fart nedover bakkene.

Yret ga seg da vi kom oss ned på Kongsveien igjen, og vel tilbake til Tiller var vi enige om at det hadde vært en vellykket pedalisttur.

Grønlia eller Grønlia

Værmeldingene forut for helga var begredelige med regn, men søndagen opprant med ganske brukbart vær. Og selv om temperaturen knapt var over 10 grader, så var det faktisk fint vær med sol på hele turen. Helge Ø, Helge M og Svein Erling stilte til start.

I følge Adressa var det noe som skjedde på Rønningen, og skiklubben hadde lagt ukas tur til Lavollen-området. Vi regnet også med at det var mye folk på Estenstadhytta i det fine været, og minst en av deltagerne var litt ute av form, så derfor valgte vi bort Elgsethytta. Derfor var det kun ett "alternativ" tilbake, nemlig Grønlia. Så vi dro dit.

Vi startet som normalt opp til Granåsenområdet, svingte av ved parkeringen, og videre opp til Frøset gård. Men i stedet for å fortsette opp gjennom skogen tok vi alternativet ned til Nordmyra og nordover travveien fram til Vådansaga. Derfra vestover Våddanveien, opp bakkene, forbi Hallsetaunet og ned til krysset ved Storfurua. deretter nordover Stykketveien og innover skiløypestien til Grønlia.

På Grønlia var det faktisk også ganske mye folk, så vi fant oss en bordende ute og gikk inn på omgang for å handle. Praten gikk om bl.a fotball, Norges landslag hadde mistet siste reelle sjangse til en plass i VM kvelden før, så det var naturlig å diskutere litt landslagsfotball. Vi diskuterte noe annet også.

Tilbakeveien var også tradisjonell med en vri, opp forbi Lagmannsætra opp til Tribunenkrysset med Lianveien, derfra ned via Skråstien til Våddan. Vrien var at vi valgte veien ned til og gjennom Nilsbyen. Og derfra strake veien hjem til Tiller. En trivelig tur i godt vær.

Rekognoseringstur og Bjørkhylla

Kombinasjonen en strålende dag med 20 grader og en sykkel med nye drev innbød til en rekognoseringstur på egen hånd i ukjent terreng. For å se om dette var steder å dra med flere.

Jeg startet som vanlig med transportetappen opp til Granåsenparkeringen, videre opp gjennom Frøset gård, opp stien gjennom skogen over Plassan til Våddanveien. Denne fulgte jeg forbi Skjellbreia og forbi avkjøringen til Markamyrene. Det vil altså si at jeg fulgte veien som fortsetter gjennom Bergsskaret. Men før dette går det en gammel delvis gjengrodd vei skarpt opp til høyre (nordøstover). Selve veien er fortsatt stort sett fremragende og forseggjort, men den er dessverre svært overgrodd med tett kratt i store strekk. Til slutt måtte jeg rett og slett gi opp og snu, jeg var da kommet omtrent til Markahaugbergan. Det føltes trist at denne fine veien, som opprinnelig nok var svært forseggjort, nå var knapt fremkommelig, for den går i en del av marka der de fleste nok ikke er særlig godt kjent.

Etter returen til Våddanveien returnerte jeg et stykke østover. Ved bunnen av Gunnarslettbakkan tok jeg av på en bomveg som går langs sørsiden av Markamyran, tydeligvis en privat hytteveg opp til Torgerstusætra. De som har den har virkelig skaffet seg en perle med et flott tun og med "eget" vann rett nedfor mot sør, Bjørktjønna. Jeg fulgte en sti langs vannkanten bl.a over ei lita bru med rekkverk. Og litt lengre borte, nede ved vannkanten var det bygd en flott rasteplass/uteplass med halvtak over, Bjørkhylla. Ja, dette var virkelig en skikkelig koseplass med flott utsikt over Bjørketjønna.

Jeg fortsatte ned på baksiden av Bjørkhylla, rundt vestsiden av vannet og videre sørøstover. Nå havnet jeg ut på lange blautmyrer hvor Stabbursmyra var en av dem. Jeg merket at jeg burde hatt støvler, etter kort tid surklet det i skoene for hvert skritt. Inne i mellom var det tørrere partier som bar sykkelen, men det ble mye myrvassing, altså ikke en tur jeg vil anbefale for syklister. Ved Vellikvatnet kom jeg endelig inn på en sykkelbar vei, veien som går ned til og forbi Lauglovatnet og munner ut i Ringvålveien.

Jeg fulgte Ringvålveien til Heimdal sentrum og derfra tok jeg korteste veien hjem. Vel hjemme skylte jeg av sykkelen og skoene. Skoene ligger nå på terassebordet til tørk. Mye slit underveis, og det var en interessant tur. Men den frister ikke til gjentagelse, i hvert fall ikke per sykkel.