Årets første til Grønlia, på Himmelspretten

Først en liten forhistorie: 

Noen dager før avtalte Helge Ø og jeg at vi burde ta en ekstra sykkeltur på Kr. Himmelfartsdag, fordi det var lenge siden sist. På onsdagskvelden skulle jeg egentlig vært på korøvelse, men fordi denne øvelsen ble avlyst, så dro jeg på en testtur alene i stedet. Jeg tok opp via Leirbrua forbi Frøset og snarveien gjennom skogen (for å teste den). Der var det til dels svært sølete. Vel ute på Våddanveien mot Skjellbreia tok jeg igjen en sykkelgruppe. Jeg la meg på hjul til Storfurua ved Skjellbreia, der de svingte nordover mot Stykket og jeg fortsatte rett fram mot Marka. Jeg ville teste "bakvegen" opp til Rønningen. Den nederste biten var ekstremt sølete og våt, jeg ble skikkelig våt på beina av å krysse dette stykket. Når skal noen fikse dette tro?

Ellers merket jeg godt nesten 3 uker avbrekk fra syklingen, motbakkene var ulidelig tunge og jeg måtte stadig stoppe for pauser. Da var det deilig å kaste seg utfor bakkene på veien ned mot Smistad. Jeg passet på å teste snarveien gjennom skogen opp til Smistad gård, denne var faktisk fin og tørr. Så da vet vi det.

Kr. Himmelfartsdag var jeg klar igjen, skjønt litt lemster i beina etter testturen kvelden før. Det var over 10 grader og oppholdsvær. Kun Tore ble med, de andre var enten bortreist eller i dårlig form.

Som vanlig var starten over Bjørndalbrua, opp gjennom Kolstad og opp til Granåsenområdet. Vi svingte av ved parkeringen og fortsatte opp mot Frøset. Jeg kjente godt turen kvelden før i beina opp bakkene mot Frøset, opp den første og bratteste kneika, ble jeg liggende bak en slank, lekker kvinnelig jogger, med svart tettsittende treningsdrakt, lang hestehale og iPod klipset på armen, og selv om jeg nok gjerne kunne tenkt meg å trø forbi henne opp bakken (for impofaktoren), måtte jeg pent holde meg bak (noe som slett ikke var så verst det heller, utsikten tatt i betraktning ;)). Tore trødde imidlertid forbi og måtte vente på meg oppe ved bommen, der jeg endelig passerte joggeren.

Vi lot være snarveien gjennom skogen, i og med min kartlegging kvelden før, så vi tok travveien fram til Våddanveien i stedet. Denne fulgte vi fram til Storfurua der vi svingte av nordover mot Stykket. Før Stykket svingte vi av innover stien mot Grønlia. Flere steder lå det fortsatt snøflekker rett ved stien, men selve stien var stort sett tørr og fin. 

Det var en del folk på Grønlia, både ute og inne, men det var ingen kø ved kassen og vi fant oss lett en plass på et bord i solveggen. Jepp, solveggen, sola tittet fram mellom skyene og gjorde pausen til en behagelig opplevelse. Blant samtaleemnene kan nevnes en idé fra Tore om å frakte syklene til Trollheimen, sykle så langt det går og deretter ta beina fatt opp på en eller annen topp, med retur motsatt vei. En sånn tur krever selvsagt litt planlegging på forhånd, og koster selvsagt litt mer for hver deltager. Dessuten må man ha med seg mat og litt annet i en sekk. Men det burde være mulig å få til. Lignende idéer har vært lansert tidligere også, så forhåpentligvis skjer det en eller annen gang. Taim vil sjåvv.

På returen tok vi "Grønliaveien" (heter den det?) opp til Lianveien, ned denne til Skråstien (som nå var gruset der det tidligere var søle), og videre ned gjennom Vådan gård til Leirbrua, og hjem. Og det var godt å komme hjem, det er lenge siden jeg har vært så sliten etter en tur. Men ikke misforstå, det var en fin tur, og jeg var bare godslapp etterpå. På søndag er jeg klar igjen.

Dessverre, det ble ingen tur i dag

Hundre prosent frafall i dag. Vi har vel neppe blitt smittet med svineinfluensa alle sammen? Men opptil flere var forkjølet og ingen var i form til å ta en sykkeltur i det sure været. Og neste søndag er det jo nasjonaldag, så da blir det neppe noen tur da heller ...

Men 24. mai bør vi være klare igjen, og da er det nok bart helt inn til Grønlia, ja kanskje helt opp til Elgsethytta.

Lavollen, med snøføre tilbake

Etter flere dager med pent og varmt vårvær var det kun ti grader og en litt sur vind i dag. Helge Ø, Helge M og Svein Erling dro likevel avgårde. 

Som vanlig startet vi via Bjørndalsbrua, Kolstad og Kongsveien forbi Granåsen. Videre opp Vådanveien opp til Våddan og Skråstien (fortsatt sølete øverst) opp til Lianveien, som vi syklet til der den munner ut i Fjellseterveien. Men i dag tok vi nedover Fjellseterveien til avkjøringen til Tunga gård. Forbi Tunga gård til den lille trebrua over Ilabekken, og så en kort og intens bakkeklatring oppover stien mot Lavollen. Hele veien var det bart.

Tykke, gode, nystekte sveler med rømme og syltetøy og kaffe (kr 55,- per hode) smakte utrolig godt, vi satte oss oppe på loftet, et hyggelig sted. I dag diskuterte vi OS, trådløsnett, fotballsendinger via nettet og lignende temaer, en utømmelig kilde, så vi satt lenge.

På tilbakeveien tok vi tilbake forbi Tunga gård og ut på og videre nedover Fjellseterveien til rett forbi parkeringen ved Baklidammen. Der går det opp en sti til høyre som vi håpte var snøfri. Det var et par snøflekker nede i bunnen, men oppover bakken (nordvendt) var det faktisk både bart og tørt. Men helt på toppen (rett øst for Bakliåsen) møtte vi snøen der det vinterstid går ei skiløype (lysløype) på tvers. Vi håpte det var bart videre nedover på sørsiden, så vi leide syklene til topps.

Den gang ei, så vi fikk en morsom/glatt/spennende tur nedover bakkene mot Kyvannområdet. Stedvis var det bart, men for det meste var det et snødekke, som heldigvis fortsatt var så hardt at det gikk an å sykle på det. Vel nede på Gamle Lianvei hadde vi tenkt å ta til høyre (vestover) til Uglaveien, men der var det mer snø, så vi snudde og tok Gamle Lianvei den andre veien, på nordsiden av Kyvannet og ned til Gamle Oslovei. Derfra sørover via Ugla, Odd Husbys vei, Nils Uhlins vei, Leirbruveien, Kongsveien forbi Leirbrua/Granåsen, gjennom Kolstad, over Bjørndalsbrua og hjem til Tiller. Vi var hjemme ca kl. 14.45, alt i alt en vellykket, morsom og trivelig tur.

Årets første til Skistua

Det var god temperatur i dag, nesten femten grader. Fire naboer deltok, Helge Ø (i shorts), Helge M, Sten og Svein Erling. 

Vi startet som vanlig over Bjørndalsbrua (som nå har fått "selvmordsrekkverk" på sydsiden), videre opp gjennom Kolstad, forbi Kolsås, forbi Granåsen og Nilsbyen. Vi svingte av fra Odd Husbys vei opp snarvegen Ola Setrums vei og fortsatte oppover Vådanveien forbi Haukåsen. Oppe på Våddan tok vi opp Skråstien opp til Lianveien. Øveste del av Skråstien var fortsatt ganske sølete. Så fulgte vi Lianveien til endes, og svingte opp Fjellseterveien opp til Skistua.

Vi tok det med ro, så alle kom opp i god behold. Vi kjøpte oss mat og kaffe og satte oss ute i solveggen på terassen med utsikt over byen. Praten handlet om kraftlinjer, strøm og politikk generelt. Dessuten mulige alternative turmål per sykkel.

Ned tok vi omtrent samme vei, men vi lot være å ta ned Skråstien (fordi den var så sølete) og tok i stedet rundt Lian og ned til Sotemveien. På Våddan fortsatte vi via Vådan gård og ned til Leirbrua før vi fortsatte hjemover.

Alle veiene vi syklet i dag var bare, men veien inn til Grønlia er fortsatt godt snødekt, og vi så flere skiløpere underveis. Det våres altså, med stormskritt nå, men det blir nok ikke tur til Grønlia før tidligst andre helga i mai.

Sesongåpning til Rønningen

Det var bare 5 plussgrader og overskyet oppholdsvær da vi startet. Og "vi" var Helge M, Helge Ø og Svein Erling. Alle tre på sommerdekk. Vi hadde i utgangspunktet valget mellom både Rønningen og Skistua, men vi valgte Rønningen. Selv hadde jeg vært ute dagen før og kostet sykkelveger og undergangene fram til Bjørndalsbrua for knust glass. Jeg hadde med lappesaker i rumpetaska, men det er best å unngå punkteringer.

Det var flere syklister som var ute på tur i dag, og noen sleit fælt. Vi så ei ungjente som rett og slett ga opp midt i motbakken ved Granåsen opp mot Smistad, snudde og syklet ned igjen. Det er rart med det, selv om man går på ski hele vinteren bruker man musklene på en annen måte, så de første motbakkene på den første sykkelturen kan være utrolig seige.

Selv merket vi det godt i motbakkene oppover grusveien fra Smistad til Rønningen. Stedvis var underlaget helt mykt og sugende på grunn av teleløsning. Men det var bart helt opp, og ved å ta det med ro kom vi helskinnet opp alle tre. Akkurat da kom de første regndråpene, så det var godt å komme seg innendørs.

Kaffepausen ble kjempelang, vi satt oppe i andreetasjen og pratet om både sære motortyper, vinterens skiturer, ulike skityper, skiføret i vinter, morsomme bilveier på Vestlandet og litt til. Vi satt i hvert fall en time, og det ble rikelig tid til påfyll på kaffen.

På hjemveien regnet det lett, og det kjentes derfor kaldere og surere. For variasjonens skyld tok vi via Ringvollveien til Heimdal sentrum, opp til Jarveien og hjem via undergangen ved Shell.