En søndagspedalist i avisa

Tirsdag 29. januar ringte Adresseavisens journalist Harry Tiller og ville ha et intervju med én av våre pedalister, noe han fikk. Her er intervjuet slik det ble publisert i papirutgaven dagen etter. Svein Erling ble dessverre til "Svein Egil", men ellers er alt korrekt.

Klikk på bildene for større (lesbare) utgaver.

Glattissklitur til Grønlia

Rett under null, null vind og strålende sol bare ba om en flott søndagstur. Et lite snøfall kvelden før hadde dekket landskapet med et pudderteppe på et par tre cm. Anita og Svein Erling startet ca kvart over tolv fra Tiller og satte i vei ned Gamle Okstadbakken til Selsbakk.

Ned til Selsbakk? Jepp, vi hadde nemlig bestemt oss for å ta en ganske annerledes tur denne søndagen, følg med på resten av denne rapporten. Fra Selsbakk fortsatte vi langs Osloveien mot Stavne der vi kikket på det nye Stavnekrysset mens vi syklet forbi. Videre over Sykehusbrua til Øya og ned Jørunds vei til Nidarøhallen (Trondheim Spektrum) og over gangbrua til Ila kirke. Så syklet vi langs norsiden av Ilaparken og stoppen ved trikkeholdeplassen. Straks etter kom linje 1 og vi steg ombord med syklene, betalte og satte oss. Så bar det oppover Byåsen med flott utsikt over den snøhvite byen.

Vi satt på trikken helt til endeholdeplassen Lian, der gikk vi opp til Lianrestauranten og fortsatte videre oppover Lianveien opp i marka. På den siste sletta av Lianveien tok vi av oppover barmyra for å følge snøskutersporet ned til Grønliaveien.

Men før vi kom så langt måtte vi ned en liten bakke mot ei slette, og straks jeg fikk forhjulet utpå bakken kjente jeg at det var glattis under snølaget. Jeg rakk såvidt å varsle Anita før jeg landet sideveis ned på isen. Anita som kom rett bak rakk heller ikke å stoppe før glattisen, så vi glei ned hele bakken i ei mølje av sykler, armer og bein. Heldigvis var ikke bakken verken bratt eller veldig lang. Så vi tok det med en stort smil. Ja vi lo faktisk hjertelig begge to mens vi glei og ei god stund etterpå. Så med dette anbefaler vi andre turgåere å prøve en av glattisbakkene i marka, de gjør underverker med humøret! :)

Resten av ferden mot Grønlia gikk helt greit, selv om det var noen ganske glatte partier enkelte steder. Vi parkerte syklene og kjøpte oss hver sin kaffe og kanelbolle. Vi våger faktisk påstanden om at Grønlias kanelboller er markas aller beste. Praten gikk bl.a om haier, seler, hvaler, flodhester og hunder.

Etter en påtår satte vi kursen mot Skjellbreia, for vi fikk lyst til å ta turen over isen. Et ypperlig valg, for isen var fast og fin med et lekkert melisdryss over isflaten. Svein Erling tegnet store sykkelsporbuer over den digre isflaten, selv om han er fylt femti bor det nok fortsatt en leken gutt i hans indre.

Fra sydenden av Skjellbreia tok vi Vådanveien østover til Vådan, der tok vi av sørover ned gjennom Vådan gård og ned til Leirbrua. Derfra bar det strake veien tilbake til Tiller, der vi ankom noen få minutter over fire.

I følge en GPS-måling var høyeste fart i løpet av dagen hele 58,5 km/t, det var nok mens vi tok trikken fra sentrum til Lian. Vi var begge enige om at dette antagelig var den triveligste turen i hele RSP-historien. :)

Guttetur til Rønningen

Tore og Svein Erling startet fra Tiller ca 12.20 på denne vindstille vinterdagen med lett skydekke og ca ti minusgrader.

Sykkelføret var gnistrende og etter stigningen opp til Smistad tok vi sjangsen på snarveien gjennom tunet på Smistad gård og videre gjennom skogen. Men huttemegtu så humpete og isete det var, dette anbefaler vi ingen. Vi kom oss gjennom i noenlunde grei stil, men følte oss ganske mørbanket etterpå. Videre opp veien til Rønningen gikk det ganske greit, men vi merket begge at den siste stigningen røynet på.

Tore på topp

Derfor var det godt å slå seg ned innendørs på de første ledige stolene vi fant. Det var nemlig smekkfullt på Rønningen, det var tydeligvis flere enn oss som ikke blir skremt av noen minusgrader. Vi koste oss med mørkstekt (men god) kanelbolle med melis, vaffel med syltetøy og kaffe. Samtalen gikk både om tursykling, treningssykling, til-og-fra-jobben-sykling, sykkelpiggdekk og om hvordan det kan være å entre toppen av Kilimanjaro. Pluss noen andre tilgrensende temaer.

Er det tungt opp til Rønningen er det desto lettere ned igjen, men det ble mye bremsing for det var som nevnt mye folk. Et par steder var vi ute og svinset med låst bakhjul, men stort sett gikk det brillefint helt tilbake til Tiller. Vi var begge skjønt enige om at det hadde vært en fin og trivelig tur.

Yrende til Rønningen

Årets første søndag var en fuktig affære, med noen få plussgrader og lett yr i lufta. Anita og Svein Erling startet fra Tiller først klokka to, og vi tok det med ro.

Ved sivilforsvarsleiren ved Granåsen tok vi av av sørover oppover mot Smistad. Vi vurderte å ta snarveien gjennom tunet på Smistad gård, men valgte hovedveien mot Rønningen fra parkeringen/tømmerlunna. De bratteste bakkene oppover var godt strødd, men på flatene var det godt og trygt å ha piggdekk på syklene. Vi valgte å gire ned og trø oss opp alle bakkene, fordi vi følte at sykkeldekkene satt bedre på underlaget enn sko. Vi så nemlig noen fotgjengere som tok det ganske forsiktig på glattisen.

Opp kom vi og benket oss i andre etasje med kanelboller og kaffe. Det smakte godt. Vi pratet om dette og hint, om bildene som prydet veggene, om fjellturer og om Sjetnemarka før utbyggingen på 60-tallet.

Også på veien tilbake tok vi det med ro. Det var begynt å skumre og en bråbrems på våt is fører lett til ukontrollert utgliding og selv om det ikke var svært mange vi passerte, så var noen av de små barn. Små barn bør man aldri passere i særlig stor fart.

Omtrent i firetiden var vi hjemme på Tiller og var enige om at det hadde vært en trivelig sykkeltur, om enn litt fuktig, spesielt på hjemveien.