Issykling over Skjellbreia

Svein Erling startet fra Tiller kl. 12 i ca 13 minusgrader og vindstille klarvær. Ved Granåsen kom Helge M, og vi ble straks enige om å ta en ny tur til Grønlia. Som sagt så gjort.

Som forrige gang bakkeklatret vi først opp gjennom Vådan gård, videre opp Skråstien og så oppover/nordvestover Lianveien. Men denne gangen valgte vi bilveien til Grønlia, og der var det faktisk hardt og godt å sykle. Lengre fram møtte vi skutersporet og der ble underlaget som rene stuegulvet. Her og der hadde det rent vann over veien, men piggdekkene våre krafset seg greit over disse issvullene.

På Grønlia var det mye folk denne flotte turdagen, men vi fant oss et ledig bordende ved juletreet, og der benket vi oss med kanelboller, pepperkjeks og kaffe. Praten gikk bl.a om stjerner og planeter, fordi Svein Erling og Anita tirdagen før hadde vært og sett i stjernekikkerten til Trondheim astronomiske forening (TAF), og der bl.a fått se Jupiter med de fire største månene. Andre temaer vi var innom var, sykler, elektromagnetisk stråling, lyn og torden, aluminiumsanoder og en fintfølende bilalarm. Ca kl. 14:30 ble vi enige om å starte på hjemveien.

Da vi hadde låst opp syklene kom vi til å bli stående og se utover det is- og snødekte vannet Skjellbreia. Der så vi at det gikk spor over i flere retninger, så vi bestemte oss for å forsøke å sykle over isen. Så vi syklet utfor bakkene ned mot vannet og la i vei utover isen, som var dekt av et jevt og tynt snølag. Isen var som et betongdekke, fullstendig hard og stabil. Den eneste lyden var snøknirkingen mens vi syklet utover i nesten andektig tempo. Vi kom begge på at dette var første gangen vi var ute på Skjellbreia og at det derfor også var den første gangen vi så resten av marka fra denne synsvinkelen. På den andre siden ble vi forbigått av et par skøyteløpere. Ved sørenden syklet vi på land rett ved demningen og fortsatte østover på Vådanveien.

Ved toppen på Almenningsbakken svingte vi av sørøstover på skogstien ned til Frøset. Derfra kjørte vi veien ned til Leirbrua og der skiltes vi med hilsen om god jul litt over klokka tre. Vi var begge inderlig enige om at dette hadde vært en overordentlig flott vintertur i marka.

Kald Grønlia-tur med komplikasjoner

Fra Tiller startet Svein Erling. Det var klarvær, vindstille og 13 kalde minusgrader. Ved Granåsen hadde Helge M akkurat ankommet. Vi ble enige om å prøve en tur til Grønlia.

Vi startet opp gjennom Vådan gård, videre opp skråstien og Lianveien til midt på den siste sletta. der går det et snøskuterspor over myra mot Grønlia, og det var denne traséen vi valgte. Over myra var det helt hardfrosset og derfor lett å sykle, selv om det var litt vel glatt noen steder. Her tok Svein Erling et bilde, samtidig gled nøklene ut av lomma uten at han la merke til det. Litt senere tok han enda et bilde, bildet til høyre. Her var det hardfrosset snø, et underlag som bar godt. Faktisk var det veldig lett å sykle til Grønlia denne dagen, med fast, fint føre hele veien. Men vi møtte ingen andre, så etter hvert stoppet vi og la en plan B i tilfelle Grønlia var stengt. Heldigvis slapp vi å gjennomføre plan B, for litt etterpå traff vi et fotgående eldre par som fortalte at joda, Grønlia var åpen og at verten nok ville ta i mot oss med åpne armer. Eller noe i den dur. Og ganske riktig, da vi entret tunet på Grønlia røyk det vakkert og velkomment fra skorsteinen, og lyste i vinduene. Da Svein Erling skulle låse sykkelen oppdaget han at nøklene var borte. Samtidig ante han hvor ha kunne ha mistet dem.

På Grønlia gikk praten lett. Det var få gjester, så påfyll var ikke noe problem, og dessuten stod det skåler med pepperkjeks på hvert bord.Vi pratet om Svein Erlings nye kamera og andre kamera. Vi pratet om rentbrennende vedovner. Vi snakket om feielukene i Romemyra, som var plassert for nært til sponplateveggen i alle leilighetene. Vi pratet om dette og hint. Og om mye mer. Litt for enhver smak altså, i hvert fall for enhver som satt ved bordet vårt. Men etter et par tre påfyll og opptil flere pepperkjeks, så la vi ut på hjemveien.

Vi valgte samme vei hjemover for om mulig å finne Svein Erlings nøkler. Men ganske raskt oppdaget Svein Erling et annet problem. Frikransen i bakhjulet frøs i åpen stilling, slik at uansett hvilken vei han trødde, så skjedde det ingenting. Dermed ble det mye leiing av sykkel i oppoverbakkene og mye sparkesykling på slettene. I utforkjøringene var alt som normalt, bortsett fra i så slake bakker at sykkelen sakket. Da måtte han nedpå med foten for å sparke fra igjen. Ferden gikk ned Skråstien og ned gjennom Vådan gård. Ved Leirbrua-benserten skiltes våre veier og Svein Erling fortsatte på sitt vis hjem til Tiller, der han ankom ca kl halv fem. Etter litt olje og en opptining innendørs fungerte frikransen som den skulle, men det kan nok tenkes at det blir et besøk på et visst sykkelverksted i uka som kommer.

Uansett komplikasjoner og frostbitertemperatur, det var en trivelig tur.